Frem kamerater!

Nå som det er siste døgnet i 2007 så er det kanskje naturlig å tenke litt over året som har gått. Det har vært et fint år, og jeg tør påstå at topper Topp 5-listen. Forrige år begynte jeg på Veden, på Tasta, hvor jeg ble truffet av ca. 3 raketter. Det var en dårlig inngang til det nye året.

2007

Siste halvår i tiende klasse var ikke så veldig annerledes fra det første halvåret. Gikk ut av grunnskolen nesten like etter at vi kom hjem fra en klassetur som jeg tror alle syns var kjempekjekk. Det var litt trist å skilles fra klassen, men det er alltid kjekt å komme videre i livet.

Sommerferien tilbragte jeg litt rundt forbi; var en tur i Italia, så til sørlandet og videre til valgkampsskolering i Oslo. Etterpå var SUs årlige sommerleir som var knallbra. Gleder meg allerede til sommerleiren som skal være i 2008.

Etter at sommerferien var over begynte jeg på Kongsgård. Forskjellen fra grunnskolen til videregående var enorm. De første ukene var jeg såvidt på skolen, fordi de var midt i valgkampen, men når jeg kom tilbake innså jeg hvor lite jeg egentlig savner ungdomsskolen.

Valgkampen var kjempeartig! Ga mye bra erfaring og jeg møtte så utrolig mange interessante mennesker, som både var enige med meg og de som ikke var enige i det hele tatt. Det verste var vel egentlig når jeg ble skjelt ut på Arneageren og anklaget for at SU var nesten det samme som Hitler Jugend. Jeg ser ikke likheten selv…

Men det siste halve året har stort sett vært et kjekt halvår. Kongsgård er en kul skole, med (en del) kjekke lærere og mye interessante mennesker.

2008

Man vet jo egentlig aldri helt hva man kan vente seg i nye år. Men et par ting vet jeg: jeg skal på Rød Snø og landsmøte for Ungdom mot EU i januar.

Og teaterstykket jeg driver å skriver på nå skal settes opp. Med mindre de gir meg sparken. Noe jeg tviler på… håper i hvert fall ikke de gjør det. Men det blir spennende å se hvordan det går videre i prossessen.

Det har vært veldig bra å se hvor bra den nye bloggen min har fungert. Fra 9. desember og frem til idag (31. desember) så har det vært på nærmere 1900 besøk på siden min, og nesten 60 kommentarer. Det er jeg kjempefornøyd med! Jeg er glad for å se at jeg har skapt debatt. Det er viktig for meg

Neste år skal det bli et større fokus på EU. Dette er noe jeg litt uten vilje har “glemt” å skrive om. Men EU-saken er jo dog ganske død for tiden. Men motstanden blant det norske folk er heldigvis stor!

Men med dette så ønsker jeg alle mine lesere et fantastisk nytt år. Så gleder jeg meg til å skrive mer med dere i det neste året. Takk for det gamla!

Dette siste politiske innlegg før inngangen til det nye året vil jeg dedikere til landets statsminister, eller Buzz Aldrin som jeg velger å kalle ham i dette innlegget.

Den siste tiden så har det vært mye snakk om Norges månelanding. Det var vår egen Jens Stoltenberg som lanserte uttrykket i forbindelse med Norges mål om CO²-rensing på Mongstad. Men nå er månelandingen utsatt - igjen.

Når regjeringen i 2006, mot SVs vilje, gikk inn for å utsette CO²-rensingen på Mongstad var det mange som reagerte. Blant andre SU og NU gikk til sivil ulydighet. Men Buzz Aldrin “beroliget” oss med at vi til slutt skulle få all den CO²-rensinga vi ville ha. Men som mange forventet, deriblant jeg, så blir det ikke slik.

I 1969 dro et amerikansk romfartøy ut i verdensrommet. Kursen var innstilt mot månen. Apollo 11 skulle revolusjonere vår teknologi og kunnskap på mange områder. Det var en mandag, 21. juli og klokken var 03.56 norsk tid. I dette øyeblikk satte Neil Armstrong sin venstre fot ned på månen, og sa ordene som vi alle har hørt: “Et lite skritt for et menneske, men et stort for menneskeheten.”

Neil Armstrong var det første mennesket på månen. Og etter ham kom Buzz Aldrin.

Når Norges månelanding kommer er sannelig ikke godt å vite. Men det ser ut til at Jens Stoltenberg kan ende opp som Buzz Aldrin; han blir andremann på månen. Norge må ta rollen som et foregangsland hva miljøet gjelder. Vi har kunnskapen, pengene, men vi mangler viljen! For Jens “Aldrin” Stoltenberg er det et lite skritt for menneske, og så to tilbake.

 Kjære statsminister Stoltenberg!

Jeg syns du er feig! Først reiser du på klimakonferanse på Bali. Der snakker du varmt om hva vi her oppe i kalde Norge skal bidra med. Så kommer du hjem, og forteller oss dette! Det er ingenting annet enn nettopp feighet! Du må tørre å se verden i øynene og si: “I am sorry, but I do not give a damn.”

Vi har alle penger vi trenger til å utvikle den teknologien vi mangler på dette område. Hva er det da statsministeren mangler? Når vil du innse at Norge vil ha en statsminister som holder det han lover?

Nå kommer ikke miljøbevegelsen til å tåle mer tull fra de rød-grønne, med Buzz Aldrin i spissen. Jeg skjems og gruer meg til hver gang jeg må “forsvare” Stoltenbergs handlinger.

 Kjære statsminister Stoltenberg!

Ta et lite skritt for Norge, men et stort skritt for miljøet!

Under hele valgkampen i år ble jeg i debattene jeg deltok i møtte en eller annen FrPer som skrøt FrPs klimarapport opp i skyene. (For spesielt interesserte: Dokument nr. 8:97) Representantene fra FrP kom med påstander som “FrP er det eneste partiet med miljøtroverdighet” og “FrP er det eneste partiet som tar klimatrusselen på alvor”. Heldigvis lo de aller fleste publikummerne godt av dette, men det overrasket meg at flere av FrPerne/FpUerne faktisk trodde det selv.

Grunnen til at mange av debattantene fra miljøpartiet FrP hadde så stor selvsikkerhet på dette området er at FrP er det eneste partiet som (til da) har fremlagt en klimarapport med konkrete tiltak. Under valgkampen ble jeg overrakt et eksemplar av denne klimarapporten, fra Atle Simonsen.

Representantforslaget ble foreslått av stortingsrepresentantene Siv Jensen, Arne Sortevik, Harald T. Nesvik og Ketil Solvik-Olsen.

Kutt: Det som i hovedsak er budskapet i forslaget er at FrP først og fremst vil ta alle kuttene i utlandet. Særlig land som Kina, India og USA er nevnt. Det FrP ikke helt har forstått er at Norge er og må være et foregangsland hva kutt gjelder. Da svarer FrP: “Men Kina står for 20 % av verdens utslipp!”. Og Norge står for ca. 3% av verdens utslipp… dersom me ser det i et perspektiv: Pr. hode så slippe Norge ut forferdelig mye mer enn hva Kina gjør. Kina er ca. 1/6 av verdens befolkning og slipper ut 20 %. Vi er en brøkdel, og slipper ut ca. 3 %! Bare i år slapp hver norske innbygger ut 133,8 tonn CO²!

Det er ganske sentralt å tenke på at 20 % av utslippene våre kan kuttes på kommunalt plan. Dvs. dersom vi får et godt kollektivt system, slukker lys i offentlige bygg, installerer sparepærer og fjerner gammel elektronikk som bruker mye strøm. Når utbyttet kan være så stort og godt så må vi gjøre noe med det!

Men til og med Jens Stoltenberg har lagt seg på linje med Frp. Til Nettavisen, 19. april 2007, sa han: “Å tallfeste hvor stor andel av CO²- kuttene som må gjøres i Norge, gir ingen mening.” Og dette er mannen som styrer Norge og leder den rød-grønne regjeringen.

Thorium: Det er en del tiltak som er mer risikable enn andre. I sitt forslag skriver FrP at de vil: “Støtte utvikling av thorium-kraftverk samt teknologi for utvinning av Thorium.” Dette punktet er jeg kritisk til. Det er et radioaktivt grunnstoff. Men det er ikke det største problemet; Thorium er nemlig veldig vanskelig å gjenvinne, så å bruke det til energiproduksjon er egentlig ikke fornuftig. Det vil koste enormt å forske på hvordan man skal kunne gjenvinne det, om man i det hele tatt kan gjenvinne det. Så hvorfor vil FrP bruke det til energiproduksjon da? Det utgjør en stor fare OG lar seg ikke gjenvinne.

Samferdsel: første punkt på samferdselskapittelet er at de vil bygge mer moderne, effektive, sikre og miljøvennlige veier. Hva er en miljøvennlig vei? En vei med minst mulig biler? Ja, strengt tatt! Så hvorfor ikke satse langt mer på å utbedre det kollektive systemet, enn å bygge veier? Dersom man får flest mulig til å kjøre buss får vi mange fordeler ved det:

• Vi sparer miljøet for masse utslipp.
• Vi reduserer faren for trafikkulykker.
• Vi sparer og veiene langt mer enn det vi gjør i dag.

Vi må gi folket et reelt alternativ til veien når det er så mye vi har å vinne ved å gjøre det!

Tog: De vil og effektivisere dagens jernbanenett. Dersom jeg kjenner FrPs retorikk riktig så betyr det at de vil legge Norges Statsbaner ut på anbud. Å legge noe ut på anbud vil si at det offentlige henvender seg til det private, og sier at det firmaet som kan drive NSB billigst får gjøre det.

Alt-i-alt så er hele klimarapporten til FrP veldig suspekt. Jeg har den desverre bare i papirutgave selv, men man finner den nok på FrP sine hjemmesider. For klimaets del (blant MYE annet) så håper jeg aldri FrP får makt og råderett i min eller noens levetid.

I en undersøkelse gjort av Sentilo så svarer det norske folk klart at de ønsker at Norge skal trekke sine soldater ut av Afghanistan. Blant den rød-grønne regjerings velgere er det et flertall for å få hentet soldatene hjem. Også blant Fremskrittpartiets velgere er flertallet for hjemhenting stor.

Jeg er glad for å se at så mange blant det norske folk faktisk støtter meg og alle som deltok i Afghanistan-demonstrasjonen som ble holdt på Arneageren 15. desember. Men nettopp av samme grunn er det trist at regjeringen og Stortinget for øvrig gjør noe med det.

“Jeg vil ikke si at Stortinget og regjeringen handler i utakt med befolkningen. Jeg vil heller si at det er en forpliktelse til å informere mer om hvorfor vi er der,” sa Anne Grete Strøm-Erichsen, forsvarsminister (AP).

Strøm-Erichsen uttalte til Nationen at hun skulle ønske at støtten fra folket var større, så at Arbeiderpartiet klart vil ha soldatene der er ingenting de skjuler.

Blant Høyres, Krfs og Venstres velgere derimot råder det et flertall for å la soldatene bli i Afghanistan.

• Hent soldatene hjem:  48 %
• La soldatene bli:  39 %
• Vet ikke:  13 %

Det norske folk har talt! Nå må regjeringen følge folket. De er satt der for å tjene folket, hvorfor gjør de det ikke?

Statsministeren gikk tidligere denne måneden ut og sa at opposisjonen må komme med et reelt alternativ til den rød-grønne regjeringen om de skal ha en mulighet til å få makt. Og dette er jeg ganske enig i. For hva er de faktiske alternativene til å få makten i 2009?

Jeg anser jo selvfølgelig det rød-grønne alternativ for å være det beste og kanskje det eneste reele alternativet til ingenting. For blant de borgerlige partiene råder ingen samarbeid. Og det er jo i og for seg en bra ting, for det er jo en grunn bak striden mellom de borgerlige.

Det siste året har miljøet virkelig blitt noe alle bryr seg om. Men i bunn og grunn har det vært to partier som har hatt miljø på agendaen; det er SV og Venstre. Det er først de senere årene at Ap, Sp, Krf og Høyre har adoptert miljøkampen. Og så langt anser jeg ikke FrP for å være et parti som tar klimatrusselen på alvor. For syns skyld la de frem en klimarapport. Denne rapporten skal jeg bruke et helt innlegg på å sette dere inn i. Den fortjener såpass.

Men nettopp på grunn av Venstres miljøhensyn mener Lars Sponheim at hans parti ikke kan være en del av en regjering som står sammen med FrP og Siv Jensen i spissen. Og det er forståelig. Men hva er da regjeringsalternativene? Og hvem er det som blir dratt på midten?

Midt imellom Venstre og Fremskrittspartiet sitter Erna, foreløpig på bakbeina. Hvilken vei skal hun gå? Og hva taper hun ved å gå til høyre eller venstre? Dersom hun går til Siv Jensen og Frp for å danne regjering så mister hun nok en del velgere til Venstre. Og Lars Sponheim er forberedt på å stille seg bak Jens Stoltenberg som landets overhode.

Men dersom hun går til Lars Sponheim og Venstre mister hun en del velgere til FrP. Og det verste som kan skje for Solberg er at Stoltenberg igjen blir statsminister. At hun er forvirret er forståelig. Hun må bare regne ut hvor hun taper minst.

Ei heller KrF ønsker å sitte i regjering med FrP.

Idag erklærte Siv Jensen at Frp er klare for å danne en regjering alene.

“En ren Frp-regjering kan sitte lenge. Vi er rede til å få gjennomført vår politikk, vi kan nesten ikke vente,” sa Siv Jensen til Dagsavisen. Selv om dette er en skummel tanke er nok sjansen for at FrP ene og alene greier å danne regjering temmelig liten.

Det som foreløpig er det eneste kanskje-reele alternativet til en ny rød-grønn regjering er en mindretallsregjering med Høyre og FrP. Men her blir kampen om velgerne intens; hadde det vært valg i desember hadde Høyre og Frp fått 74 mandater, mens de rød-grønne hadde fått 75 mandater.

Valget i 2009 ser ut til å bli et av de mest spennende valgene Norge har sett. Jeg kan nesten ikke vente til å se hva utfallet blir, men jeg vet hva jeg tror det blir. Om min mistanke stemmer får vi se om 1 år og 9 måneder.

Her kommer min julegave til alle lesere. Nok ei novelle, som også ender på tragisk vis. Men dere må allikevel ha en fantastisk juleaften videre! Og jeg håper alle mine lesere får et strålende nytt år. Men vi skrives nok før inngangen til det nye året! Her kommer min novelle, Annleis, som jeg skrev tidligere i år. Tilbakemeldinger er særdeles velkomne.

God jul!

Han kjem vaggande nedover gata, aleine, som vanleg. Han har rufsete, grått hår og skjegg, skitne briller og loslitte klede. Andre snur seg etter han og stirar. Dei trur dei klarar å vere diskrete, men han ser dei. Merkar dei stikkande blikka frå dei. Gjennomtrengande, nysgjerrige og overlegne. Alle trur dei at dei er betre enn honom. Men det er dei ikkje. Den einaste skilnaden er at han er annleis. Annleis enn andre. Annleis enn dei fleste.
 
Verda er ein vakkar stad! Det er eg og Theodor klart samde om. Men det er ein tøff stad og! Ein må passa inn, noko verken Theo eller eg gjer. Men, på tross av det trivst eg med tilværet. Ein kan ikkje få i både pose og sekk. Theodor, eller Theo, er min einaste og beste venn. Han er ein liten, snodig kar, som alltid sit på den høgre skuldra mi. Saman har me det utruleg morosamt. Utanom når me tek bussen.
 
Det grøne kjøretøyet stansar opp. Då hveser det alltid hissig. Tsj! Dørene er opne, og eg trer inn. Sjølv om Theodor er med, treng eg ikkje betala bussbillett for han. Det har seg nemlig slik at ingen andre enn eg kan sjå han. Og det er like greitt, så har eg han for meg sjølv og sparar pengane. Me finn ein ledig plass og sett oss. Praten mellom oss held fram muntert. Så høyrar eg det. Den heslege latteren. Usjenert og støyande. Det er det same kvar gong. Ungdommane taklar ikkje at Theodor og eg snakkar saman. Eg strammar musklane, men Theodor seier at det er eg som vil komme seirande ut av denne situasjonen, dersom eg lar det gå hen. Eg gjer det, atter ein gong.
 
Bussturen er kort, heldigvis. Det første glimtet ein får av byen er Breiavatnet. Midt i hjarta av Stavanger, ligg det der så fredfullt og harmonisk. Tsj! Eg stig av.
 
Sidan eg var liten gut har Theo vore der for meg. No byrjar me å diskutera politikk. Eg er sosialdemokrat, men Theo er kommunist. Diskusjonen blir etter kvart heftig, som han ikkje så reint sjeldan blir. Med eitt blei Theodor rasande, og hoppa ned frå den høgre skuldra mi. Så sprang han av gårde, i eit utruleg tempo. Eg prøvde å følgje etter han, men eg var for gammal. Einsemda blei veldig påtrengjande. Aldri før hadde eg vore einsam. Men no var eg det. Eg måtte sjå etter honom. Det var slett ikkje sikkert at han greidde seg. Han kunne bli drepen eller påkøyrd. Eg grøssa ved tanken på det og byrja å springe.
 
Midt på Arneageren sto ei ung dame. Eg spurde ho: ”Har du sett ein kar som er omtrent 50 cm, rask og usynleg?” Eg høyrde fort kor dum eg virka, og sprang vidare. Kvar leitar ein etter fantasivenner?
 
Ulykksaleg vandra eg rundt i sentrum heile natta. Til slutt orka eg ikkje meir, og eg sovna på i benk i Lendeparken. Her sov eg i lag med narkiser og hundane deira.
 
Brått vakna eg frå ein djup søvn. Det var faktisk ikkje så aller verst å sove her. Så sto han der, rett opp og ned framfor meg. Eg blei så fylt av glede. Roleg gikk eg mot honom, men han trakk seg unna. ”Kva er det?” spurde eg. ”No har me vore venner i 53 år, og eg trur det er på tide å bli vaksne. Dette går ikkje.” ”Kva i helvete? Det er jo eg som har skapt deg, det var eg som fantaserte deg fram. Du kan ikkje berre gå når du vil!” ”Det er der du tek feil!” Så løp han.
 
Det vart ein intens jakt, ned mot Romsøegården i hastig tempo. Redd for å skulle miste min beste og einaste venn, løp eg av mine lungers og beins kraft. Theodor var rask og heldt oppe tempoet, men eg sprang så fort eg greidde. Eit sekund fekk eg ein underleg kjensle av at noko ville skje. Eg snudde hovudet til høgre.
 
Grønt! I rein skrekk stoppa eg opp. Lydane blei forsterka. Varselrop, tuting, hvining frå bremser og ein kjend stemme. Ein inderleg og god stemme kviskra i det høgre øyra mitt. Det var nokon vakre og vennlege ord. Så smald det. Dette eine sekundet avgjorde alt. Avgjorde om eg sto opp i morgon, avgjorde om eg ville gå på kafé i morgon, avgjorde om alt blei annleis. Hovudet mitt sprakk, det er eg temmeleg sikker på. Ruta fekk no ei raud hinne. Kroppen min traff bakken. Alt vart stille og svart. TSJ!
 

Her kommer bare en liten hilsen før jul. I dag er det ikke mye av substans å skrive om (politikk). Men utenom det så kan jeg jo alltids skrive om “Grevinnen og hovmesteren“. Sin vante tradisjon fikk jeg også sett den usannsynlig morsomme sketsjen i år. Det blir ikke jul uten å ha sett den.

Men til å slutte med vil jeg bare oppfordre alle til å se leservideoen som Samvirkelaget lagte etter henleggelsen av Obiora-saken:

GOD JUL!

Over nyttår skal regjeringen begynne å innkvotere innvandrere i tolv statlige etater.

“Når arbeidsledigheten blant innvandrerbefolkningen er mer enn tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig må vi gjøre mer for å få innvandrere i arbeid. Derfor starter vi forsøk med moderat kvotering av innvandrere ved ansettelse i en del statlige virksomheter,” sa fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys.

Etatene det skal ansettes i er blant annet Arbeids- og velferdsdirektoratet, Oljedirektoratet, Husbanken og Statsbygg, samt åtte andre statlige etater. Forsøket skal gå over to år.

Arbeidsledigheten blant første generasjons invandrere

2005 (4. kvartal)         2006 (4. kvartal)          2007 (2. kvartal)

8,3 %                                  6,1 %                                   5 %

Gradvis, etter at den rød-grønne regjeringen har trådt til, har arbeidsledigheten blant innvandrere sunket ganske radikalt. At regjeringen nå virkelig kommer med konkrete tiltak som mest sannsynligvis får gode resultater.

Stavanger kommer og til å se resultatene, ettersom Oljedirektoratet er lokalisert i Stavanger. Når gapet i arbeidsledigheten mellom dem med innvandrebakgrunn og befolkiningen for øvrig er som den er må det tiltak til for å utjevne dette i langt større grad.

I denne saken er jeg stolt over at regjeringen viser innsatsvilje og kommer med tiltak.

Jeg går ut i fra at alle husker Obiora-saken. En svært tragisk sak, som fikk fatale følger.

Kort fortalt så skulle Eugene Obiora prøve å få penger fra Østbyen Servicekontor for å få sosialhjelp, som skulle brukes til å feire sønnens bursdag. Han ba om 431 kroner, slik at han greide å kjøpe en bursdagspresang til sønnen og attpåtil gjøre det litt stas for gutten som ble 10 år den dagen.

Men det fikk han ikke. De ville ikke gi ham 431 kroner og dette utartet til en konflikt mellom Obiora og Servickontorets ansatte, og politiet ble tilkalt. Da de kom til sosialkontoret pågrep de ham umiddelbart, iførte ham håndjern og presset ham ned mot bakken, mens de løftet bena hans opp i været. Flere vitner har i ettertid fortalt at han ropte og ba om hjelp. “Help me, I surrender!” “I am dying!” (Husker ikke om det er ordrett, men det var noe slikt).

Det hele endte med at Obiora døde. Og det er ingen tvil om at han døde av skadene politimennene påførte ham under pågripelsen. Og i rapporten som ble skrevet av politiet ble han loggført som “neger”.

“Han var jo neger. Jeg har ikke noe problem med bruken av ordet «neger». For 95 prosent av befolkningen er neger et forståelig ord for en person som har etnisk bakgrunn fra Afrika. Jeg synes diskusjonen om man kan si det eller ikke er noe stort sprøyt,” sa Ulf Erik Knudsen (Frp).

Neger er et ord som stammer tilbake fra kolonitidens slavebegrep Negro. Å kalle noen neger i 2007 er en bevisst måte man faktisk viderefører undertrykkingen, muntlig. Det er også med på å forsterke et skille mellom såkalte “raser”. Neger er et ord som ikke hører hjemme i vår tid. Men at FrP ikke synes det er problematisk kom heller ei som en overraskelse.

I mai ble det besluttet at saken skal henlegges. Argumentene for er at bevisene mot dem er for svake. Ti vitner betyr tydeligvis ingenting! Bistandsadvokat Abid Q. Raja gikk i mot denne beslutningen, og ba om ny vurdering. Riksadvokaten har brukt ca. tre måneder på å gjennomgå saken på nytt, og i dag falt avgjørelsen. Saken ble nok en gang henlagt.

At norsk rettsvesen ikke tar en sak som denne er utrolig alvorlig. Norske borgere må kunne føle seg trygge på at norsk politi ikke er der for å skade dem, heller tvert i mot. Politiet skal hjelpe folket. Og når det finnes sorte får i politiets rekker, som faktisk har frarøvet et menneske livet sitt over 431 kroner må det få konsekvenser.

Men jeg håper saken ikke slutter her. De skyldige fortjener konsekvenser. Rasisme skal aldri oppstå, og særlig ikke fra statens side.

Etter at mange ynskja anna enn berre politikk har eg bestemt meg for å leggje ut novella eg sendte til Skrivelyst. Novella er inspisrert frå eit dikt av Tor Obrestad.