Frem kamerater!

I dag, klokken 19.15 satte jeg meg på buss nummer 9. Den går til Tananger. Turen tok en halv time. Jeg hadde fått en SMS som sa at jeg skulle møte opp utenfor SR-banken i Tananger, 20.00. Hvorfor?

Dette er ikke en historie om å ta buss. Slettes ikke. Men det handler om en reise. En reise fra et land til et annet. Og så kanskje tilbake?

Tanja er 12 år. Hun har bodd i Norge siden hun var 4 år. Nå har moren og søsteren fått oppholdstillatelse. Men ikke Tanja. Norske myndigheter vil nå sende henne tilbake til Russland.

20.05. Fakler er utdelt, folk står i stampe og venter på å gå. På den minimalt store plassen er det mange flammer som brenner. Unge som gamle Tananger-mennesker har møtt opp. Det har samlet og reist et helt lokalsamfunn i harnisk. En av deres trues nå med å utvises fra Norge - og dette er et barn. Toget går. Folk roper ting. Små gutter brøler: “La Tanja bli, ellers skal dere få svi.” Det er søtt og morsomt. Men også kjempealvorlig.

20.11. Toget ankommer Tananger kirke. Der står Tanja og Olga. Olga er moren, hun gråter av glede. Mange som går forbi tar også til tårene. Mange er triste, men ikke jeg. Jeg er forbanna. Rasende inni meg… tenk på hva det er som faktisk skjer. Her vil Norge tvangssende et barn - 12 år (kan ikke sies mange ganger nok) - til Russland. Riktignok med sin far, men hun splittes allikevel fra mor og søster. Det er en stor påkjenning for et så ungt menneske.

Vi går inn i kirken. Hele kirken fylles opp, og mange må stå bakerst. Det er virkelig overfylt der inne. På samme tidspunkt var det kommunestyremøte, men flere representanter har sendt varaer i steden for, og valgt å møte her. Presten sier noen ord, gruppeleder for AP med og så er det moren. Hun gråter av glede, men ber allikevel om å få situasjonen løst.

Kan du tenke deg en mer fortvilet situasjon? Her har man hele sitt liv; jobb, barn i skole, venner og trygghet. Men nå stilles de et ultimatum: La Tanja dra uten dere, eller dra alle tre. Hvordan kan det ha seg at det er logisk at et søsken må ut og ikke det andre?

Den korte men flotte seremonien er over. Jeg tenner et lys og så går jeg bort til Olga og gir henne en klem. Man trenger ikke si så mye… men hun trenger støtte. Og hun fortjener det. Slikt skal ikke skje i Norge. Dette går i utrolig stor grad ut over en uskyldig familie.

Jeg har en oppfordring til norske politikere: La Tanja bli i Norge! Man sender ikke ut en 12 år gammel jente, i sjette klasse! Av og til skremmer Norge meg…